Nils Petter Molvær
Komponisten og produsenten Molvær befinner seg i et elektronisk landskap av jazz, ambient, house og pop. Han brakdebuterte med "Khmer" i 1998 og har nå lagt hele verden for sine føtter. Nils Petter selger plater over hele kloden og turnerer kontinuerlig nært og fjernt.
Spellemann 2006 - Nils Petter Molvær vant Spellemann i Åpen Klasse for ”Er”!Biografi
Om albumet:
Kilder, Intensjoner, Revisjoner.
Etter å ha komponert musikk til en rekke filmer ønsket Nils Petter Molvær å gripe sjansen til å presentere noe av dette arbeidet “utenfor boksen”.
re-vision er et utdrag av musikken Molvær mener er representativ for hans arbeid med film, som både fungerer frittstående og samtidig kompletterer filmene de er en del av.
“Å lytte til disse sporene på plate og å høre dem i filmkonteksten er to svært forskjellige opplevelser”.
Vi glemmer ofte at den er der. Idet vi iakttar gledesfylte, triste, fredelige eller voldelige scener er vi nesten ikke klar over dets nærvær. Filmmusikken, eller lydsporet, er en viktig komponent i en hvilken som helst film. Men ofte er det slik at lydsporets formål er å være virkningsfullt, men likevel forbli usynlig.
Kan en komponent fungere frittstående fra helheten? NPM innså at det burde den være i stand til. Han bruker en instinktiv tilnærming når han komponerer.
“Jeg forsøker alltid å beholde et personlig preg i musikken. Regissørene som har henvendt seg til meg så langt gjør det fordi de liker følelsen i min musikk, og de peker seg ut sanger fra albumene mine for å indikere hva slags retning de er ute etter. Men det er selve filmen som er “solisten”, så jeg forsøker å skape musikalske stemninger og effekter: interessante, triste, sinte eller feel good … eller dårlige. Det kommer an på manuset, og følelsen eller stemningen regissøren (iblant også produsenten) er ute etter. Personlig foretrekker jeg å kommunisere med regissøren.”
Som filmelsker er Molvær svært bevisst på fordelene og ulempene ved å lage filmmusikk.
“Det blir alltid et betydelig overskuddsarbeid når en lager musikk til filmer. Noen ganger kan jeg ha 40-50 ideer, men bare 4 eller 5 slår gjennom.” Han smiler: “Jeg beholder likevel mesteparten av ideene på fil.”
Musikken på re-vision kommer fra tre forskjellige filmer: Frosset Hjerte (regi: Stig Andersen); EDY (regi: Stéphan Guérin Tillié); Hoppet (regi: Petter Næss). Det er stor variasjon i stemningene i sporene fra disse tre filmene, likevel utgjør de en samlet visjon.
re-vision skiller seg en god del fra Molværs studio- og live-materiale, og står i sterk kontrast til “Re-” forløperne, Recoloured og Remakes: stemningen er flytende og atmosfærisk, musikken har nærmest en stofflighet der den uanstrengt beveger seg gjennom skiftende emosjonelle landskap; likevel framstår albumet som sammenhengende, og umiskjennelig “Molvær”. Dette er et komplett Molvær-album, et uttrykk for den samme musikalske visjonen som har gitt opphavet til alle hans album fra “Khmer” til “ER”.
Man kan ikke unngå å føle at dette albumet er musikken til en personlig, indre film. Det vekker nysgjerrighet hos lytteren, for den videre retningen i Molværs musikk, for filmene han allerede har satt musikk til, og for fremtidige prosjekter.
Cover-illustrasjonene til re-vision er laget av den anerkjente britiske kunstneren Russell Mills. Bildene fungerer som et perfekt komplement til musikken. De er en påminnelse om de visuelle utgangspunktene for mye av musikken, uten at det er et gjenkjennbart dogme: de gjenspeiler musikken, er varme og stemningsfulle, men uten en bestemt form.
Molvær har flere fremtidige filmer han skal sette musikk til.
I skrivende stund holder han på med lydspor til den tyske filmen Hannah’s Words. Denne gangen er det påkrevd at noe av musikken lages før selve filmingen, fordi hovedrolleinnehaveren skal spille trompet i filmen. Det er slike utfordringer som har gjort at Molvær jevnlig har vendt tilbake til film i løpet av de siste 10 årene.
På spørsmålet om hva slags film han foretrekker å lage musikk til svarer Molvær: “Det går vel mest i dramaer, sci-fi, og thrillere. Men jeg liker spesielt godt filmer med mørk humor.” Han ler igjen: “Jeg antar at jeg ikke vil være på toppen av ønskelisten til en regissør som vil ha laget musikk til en romantisk komedie!”
re-vision: spor for spor
Albumet begynner med Torn, fra Hoppet, med Nizamettin Aric på vokal. Det er en dramatisk start, og et passende valg for en innføring i den dypere regionen av Molværs katalog.
The Beginning, fra EDY er et melodisk stykke som virker oppløftende, og som bærer med seg World music elementer gjennom en musikalsk reise i stadig forandring.
Alone in the Bathtub – også fra EDY – er et lengre, meditativt stykke med en jevn puls, men også bølger og krusninger.
Visitation fra Hoppet viser en mangfoldig side man tidligere ikke har hørt fra NPM, trompeten er erstattet av armensk duduk, og effekten er en oppsiktsvekkende og stemningsfull låt som brenner seg fast i minnet.
Arctic Dub, fra Frosset Hjerte, er muligens det sporet flest Molvær-fans vil gjenkjenne, det kunne godt vært et spor fra Solid Ether eller np3 med en dub beat og basslinje karakteristisk for de albumene.
Perimeters, komponert i samarbeid med Jan Bang, tar opp mer av World music elementene som har kjennetegnet Molværs arbeid siden Khmer. Rytmene og det dronende lydbildet skaper en overflate for Molværs unike trompetlyd å etse seg inn i.
I Trumpet Player in the Backyard, fra EDY leverer Molvær en vakker solofremføring. Stykket fungerer som en beretning, som er mer enn bare en rekke noter holdt sammen av ren emosjonell intensitet eller ren intelligens, den gir en spirituell følelse som leder en inn i den påfølgende The End, som også er fra EDY.
The End kan sees som et håndtrykk mellom np3 og ER, ettersom sporet er inngitt med den dynamiske følelsen av begge.
Resten av albumet er overlatt til spor fra Hoppet. The Visitor, Azad’s Theme og Decisions er korte stykker, som gradvis utvikler seg fra atmosfæriske hvisk og hint til det utfolder seg i den melankolske og melodiske Decisions: det er forbausende mektig, til tross for låtenes knapphet.
Det siste sporet, Leaps and Bounds, fra Hoppet, markerer en fullendt sirkel. Nizamettin Arics storslåtte vokal leder oss inn i det mest følelsesladete sporet på albumet. Oppbyggingen er spent, men spenningen blir aldri brutt. I stedet blir den opprettholdt gjennom harmonisk trompet og endringer i slagverket helt til Nizamettin Aric kommer inn igjen og forkynner en ytterligere økning i trykket, før melodien brekker og faller inn i en drømmeaktig slutt som svinner ut i det fjerne.
