a-ha
A-HA TAR FARVEL MED EN SISTE VERDENSTURNÉ I 2010
Gjennom en fantastisk karriere som spenner over nesten 3 tiår har a-ha skrevet seg inn i internasjonal pophistorie.
I norsk sammenheng er de fremdeles unike - ingen over og ingen ved siden:
* 9 studio album med over 35 millioner solgte album - hele 70 millioner enheter medregnet singler
* 15 top ten singler i Storbritannia alene
* tallrike nominasjoner og priser, samt en lang rekke verdensturnéer blant annet inkludert den legendariske konserten på Maracana Stadium i Rio de Janeiro i 1991 foran et publikum på utrolige 196.000 mennesker - verdensrekord i Guinness Book of Records som konserten med størst betalende publikum noensinne!
På 80-tallet skapte medlemmene i a-ha tenårings-hysteri og kaos bare de viste seg på gaten.
Fenomenet a-ha var umulig å ikke legge merke til.
Etter en 7 års periode fra hverandre på 90-tallet ble bandet så gjenforent i 1999.
I tiden siden gjenforeningen har bandets musikalske posisjon og betydning blitt sementert, og a-ha hyllet som inspirasjon for en hel generasjon av dagens mest betydningsfulle musikere: Coldplay, Keane, Kanye West, Oasis, The Strokes, Robbie Williams, til og med U2 har alle løftet frem a-has musikk som viktig for dem.
I 2006 mottok a-ha ‘The Q Inspiration Award’ i London, en anerkjennelse for bandets bidrag til internasjonal popmusikk.
Med det kritikerroste og kommersielt vellykkede nye albumet ‘Foot of the Mountain’ har bandet vist at de er relevante også i 2009. Nå ønsker bandet å gi seg mens de er på topp.
a-ha retter herved en stor takk til alle som har vært med på å bidra til deres suksess.
2010 markerer 25 års jubileet for multiplatinum debut-plata ‘Hunting High & Low’ og førstesingelen ‘Take on Me’, som ved hjelp av en banebrytende og uforglemmelig video gikk til nummer 1 i hele 27 land over hele verden - inkludert USA.
For å feire en eventyrlig karriere sammen med sine fans, ønsker a-ha nå å gjøre en siste verdensomspennende turné og forlate arenaen på en real opptur.
Den siste konserten på norsk jord blir den 4. desember 2010 i Oslo Spektrum.
Billetter til konserten 4. desember 2010 legges ut for salg fredag 16. oktober 2009 kl 1000.
www.billettservice.no
Turné-oversikt 2009:
27. oktober Lanxess Arena Køln
28. oktober Colorline Arena Hamburg
30. oktober O2 World Berlin
31. oktober Festhalle Frankfurt
2. november NIA Birmingham
3. november MEN Manchester
4. november O2 Arena London
6. november Oslo Spektrum Oslo
7. november Oslo Spektrum Oslo
10. november Bobino Paris
11. november Ancienne Belgique Brussel
12. november Kønig Pilsener Arena Oberhausen
14. november TUI Arena Hannover
16. november Messehalle Erfurt
17. november Hala Arena Lodz (Polen)
20. november Ice Palace St. Petersburg
22. november Olimpiysky Arena Moskva
25. november JCB Hall Tokyo
Biografi
”Det var på høy tid at vi ble mer utadvendte,” sier Morten Harket om gruppas nye album Foot Of The Mountain. Plata som gis ut 15. juni på Universal Music, markerer en retur til det klassiske popsoundet som gjorde a-ha til et av verdens største band. Magne Furuholmen forklarer, ”Det er et album som innlemmer alle nøkkelelementene som kjennetegnet bandet fra starten av: himmelstrebende vokaler, fengende synth-linjer, lengselsfulle tekster og melodisk melankoli.” Eller som Paul Waaktaar-Savoy i alle enkelhet uttrykker det: ”Jeg mener at vi har et veldig bra knippe med sanger denne gangen.”
Foot Of The Mountain er skrevet og innspilt i forskjellige storbyer – fra Oslo, hvor bandet ble dannet i 1982, til New York hvor Paul nå bor. Morten beskriver det som et hovedsakelig et synth-basert album. De ti nye sangene sender tankene tilbake til bandets tidlige store hits: Take On Me, The Sun Always Shines On TV og I´ve Been Losing You. Magne utdyper, ”Dette er et potent og vibrerende album – det har vitalitet. Morten har en fantastisk stemme – en av de få umiddelbart gjenkjennelige stemmene i popmusikken. Og den stemmen gjør seg best i et synth-basert musikalsk landskap. For meg, handlet dette albumet om å hjelpe Morten å komme til sin rett.”
”Hver sang har sin identitet,” legger vokalisten til, ”og du må prøve å fange den på best mulig måte. Utfordringen er å finne ut hvilken retning man skal ta. En sang som The Sun Always Shines On TV er et godt eksempel. Den er i bunn og grunn en ballade men vi la et pumpende beat til den – og den ble en veldig kraftfull låt. På dette albumet har vi prøvd forskjellige versjoner av sangene, men vi kom alltid tilbake til synthene. Det var det vi begynte med på åttitallet før vi ble mer interessert i akustiske og analoge instrumenter. Her vender vi tilbake til en synth-basert tankegang.”
”Å lage et mer teknologi-basert album var lettere sagt enn gjort,” innrømmer Paul. ”Det er lenge siden vi har laget et album på denne måten og ting har forandret seg en del i mellomtiden!” I gamle dager hadde a-ha en eksperimentell, nærmest eksentrisk tilnærming til å spille inn musikk. Paul nevner The Sun Always Shines On Tv – som nådde førsteplass på singellista i Storbritannia i 1986 – som et godt eksempel på gruppas alt-er-lov-holdning. ”På den tida gjorde vi all programmeringen selv. Ofte spilte vi bare i vei for harde livet på en synthesizer mens båndet gikk!” Han legger til med typisk understatement, ”Nå trengte vi litt tid til å bli vant til moderne arbeidsmetoder.”
En ting som ikke har forandret seg er den følelsesmessige styrken i a-has låter. ”Dette er et skamløst pasjonert album,” sier Magne. ”Det er uptempo men ikke nødvendigvis upbeat. Upbeat betyr gladere – og jeg syns ikke det er tilfelle.” Som Paul forklarer, ”Det er en litt sånn glad/trist-greie.” Du kan styre hvordan en låt oppleves, som vi har gjort så ofte før, ved å gi sangen et helt annet arrangement enn du ville ha forventet. Men låtskriving er av natur innadvent, og der føler jeg meg hjemme. Låtskriving er det vanskeligste for meg, men også det jeg liker best. Du kan bruke måneder på å lete etter verset du mangler eller tittelen som virkelig kler låta. Men når det faller på plass, er det ingenting som føles så bra.”
Paul har skrevet hovedandelen av låtene: fem i samarbeid med Magne, fire alene. Han har også eksperimentert med nye teknikker. Riding The Crest – som Paul kaller ”en elektro-blues” – var inspirert av Arcade Fires bruk av 12-takts bluesskjema på deres album Neon Bible fra 2007. Real Meaning ble til på slump: en idé som kom spontant da Paul ringte hjem fra Russland og kom til sin egen telefonsvarer. ”På spøk begynte jeg å synge i vei, og det var denne sangen som kom,” ler han. ”Men jeg mente virkelig hvert eneste ord.” Og på Start The Simulator, har Paul anvendt en ny poetisk stil der han utelukkende holder seg til teknisk sjargong fra Den kalde krigens romfartsløp. ”Grunnideen,” sier han, ”var å lage en sang og bare bruke tekniske ord og uttrykk, men likevel gjøre den veldig emosjonell og personlig. Det fins mye unik poesi i gamle Apollo-håndbøker: ”switch to Omni Bravo” og ”the bright ejecta blanket”. Det var en ganske vanskelig sang å spille inn, siden den forandrer rytmepuls og toneart underveis. Det som hørtes så enkelt ut på pianoet, ble fort veldig komplisert da vi skulle sette fullt arrangement til. Men jeg syns vi fikk det til til slutt!”
Det er også tre sanger som speiler Pauls tilknytning til sitt fødeland og sitt nye hjemland. Shadowside, sier han, ”føles ganske norsk – i melodien, akkordene og stemningen.” The Bandstand minner om hans første tur til New York City tidlig på åttitallet før a-ha ble berømte. ”Sanger er som foto-album – de kan virkelig sende deg tilbake i tiden. Og denne minner meg om da jeg kom til Port Authority med 35$ i lomma og med høy, gul, nærmest gjennomsiktig synthesizer-sveis, tiger-stripete skjorte og brun dress. Jeg så ut som et romvesen!” Og albumets tittelspor – smidd sammen av to sanger, den ene skrevet av Paul den andre av Magne – handler om en av de dype konfliktene i det moderne livet, motsetningen mellom naturen og storbyen: for Paul dreier det seg om om det summende storbylivet i New York City mot skjønnheten og isolasjonen i Norge. ”Det er dilemmaet ved å elske storbylivet, men likevel i stillhet lure på om vi hadde vært lykkeligere omgitt av åpne enger og storslagne fjell.”
”Jeg har bodd i New York i 15 år nå og jeg syns fortsatt det er spennende by,” sier Paul. ”Vi var i Hoboken i fem uker da vi spilte inn første utkast til albumet. Jeg tok med meg tonnevis med instrumenter, hver morgen kom jeg med nye leketøy, som gamle synter og string-maskiner, omnichord, stylophone, Moog-gitar, Mellotron, gitarer i alle størrelser og fasonger...” Magne sier, ”Tida i New York var definitivt viktig for dette albumet.” Morten er enig. ”Det er alltid bra å komme seg bort fra alt annet og fokusere på albumet. Byens energi kan ha hatt en effekt på musikken. Men vi fullførte det ikke i New York – vi måtte dra hjem igjen til Norge for å få ting litt på avstand og så plukke opp tråden igjen. Og det gjorde vi – til gangs.”
Foot Of The Mountain er nok en milepæl i den 25-år lange karrieren til a-ha. ”Vi har fått stor respons på alle albumene våre de siste årene siden 2000,” sier Morten. Spesielt fikk bandets mer rock-orienterte album Analogue fra 2006 mye ros i britisk presse og førte til at Q Magazine overrakte sin ”Inspiration Award” til a-ha. ”Det var fantastisk,” sier Paul. ”Å få så bra respons i landet der karrieren begynte for oss, og å høre god-ord fra kritikere og kolleger, det ga oss en skikkelig innsprøytning. I tillegg har a-ha blitt nevnt som en viktig inspirasjon for rockens superstjerner Coldplay. Bassisten deres, Guy Berryman, jobber for øyeblikket på et nytt prosjekt med Magne. ”Coldplay har spilt en aktiv rolle for den fornyede interessen for bandet,” sier Magne. ”Chris Martin tilhører en generasjon musikere som elsket a-ha i oppveksten, ikke på grunn av imaget, men på grunn av musikken.” ”Anerkjennelse er like mye verdt uansett hvor den kommer fra,” sier Morten, ”for det betyr at du kommuniserer med noen der ute. I dette tilfellet var det en tenåring som het Chris Martin. Han oppsøkte musikken og a-ha ble viktig for ham.”
Det samme gjelder millioner av mennesker over hele verden, men som Morten sier, ”Vi var egentlig motvillige popstjerner – fra første dag faktisk. På åttitallet var det som om vi ble overkjørt av et godstog. Vi drev ikke med musikk for å bli plakat-idoler. Vi visste at det hørte med, men det var ikke grunnen til at vi gjorde det vi gjorde. Mediene var gale, og det var en av hovedgrunnen til at vi trakk oss tilbake noen år, vi hadde fått nok av det. Vi ville bare lage musikk.”
Det var musiken som brakte disse tre svært forskjellige personene sammen, og det er musikken som holder dem sammen. Selv etter alle disse årene beskriver Magne forholdet til Paul som ”komplisert”. ”Tre er et vanskelig antall,” innrømmer han, ”og det er alltid utfordrende. Men jeg liker utfordringer. Jeg har fortsatt store vyer for a-ha.” ”Det er et stort potensiale mellom oss tre,” legger Morten til.
”Men å få det ut av oss er ikke lett og har aldri vært lett.” Med Foot Of the Mountain, har dette potensialet blitt realisert til fulle. ”Det er en god stemning ved dette albumet,” sier Morten. ”Vi ønsker å nå ut til folk igjen, og det er sunt for oss. Dette albumet er vel så viktig som noe annet vi har gjort.”
Paul Elliott
(Oversatt til Norsk av Kjersti Gravklev)
a-ha foot of the mountain
1. The Bandstand
Tekst: Paul Waaktaar-Savoy
Musikk: Magne Furuholmen & Paul Waaktaar-Savoy
Produsert av Mark Saunders
2. Riding The Crest
Tekst: Paul Waaktaar-Savoy
Musikk: Magne Furuholmen & Paul Waaktaar-Savoy
Produsert av Steve Osborne, Erik Ljunggren og a-ha
3. What There Is
Tekst: Paul Waaktaar-Savoy
Musikk: Magne Furuholmen & Paul Waaktaar-Savoy
Produsert av Steve Osborne, Erik Ljunggren og a-ha
4. Foot Of The Mountain
Tekst: Magne Furuholmen & Paul Waaktaar-Savoy
Musikk: Magne Furuholmen, Paul Waaktaar-Savoy & Martin Terefe
Produsert av Roland Spremberg
5. Real Meaning
Tekst: Paul Waaktaar-Savoy
Musikk: Magne Furuholmen & Paul Waaktaar-Savoy
Produsert av Steve Osborne, Erik Ljunggren og a-ha
6. Shadowside
Tekst og musikk: Paul Waaktaar-Savoy
Produsert av Roland Spremberg
7. Nothing Is Keeping You Here
Tekst og musikk: Paul Waaktaar-Savoy
Produsert av Roland Spremberg
8. Mother Nature Goes To Heaven
Tekst og musikk: Paul Waaktaar-Savoy
Produsert av Roland Spremberg
9. Sunny Mystery
Tekst og musikk: Magne Furuholmen
Produsert av Steve Osborne, Erik Ljunggren og a-ha
10. Start The Simulator
Tekst og musikk: Paul Waaktaar-Savoy
Produsert av Mark Saunders og Roland Spremberg
Mikset av Steve Osborne for 140 db
Spor 2, 3, 5, 8 og 9 inneholder elementer produsert av Mark Saunders
